Jeg en "lykkans ost"?

Forrige onsdag kveld skulle jeg og Malin finne på noe annet for engangs skyld, vi skulle ut og ragge. Elin, som også alltid pleier å være sammen med oss, ville heller dra på karaokekveld sammen med grekerne og spanjolene, så for første gang siden vi kom hit var vi bare to.

Etter en flaske vin, sminking og klesskifting på rommet mitt, bestemte vi oss for å dra til Chelsea, som er kjent for å spille glad rockemusikk (sånn type onsdagsrock på Bingo'n). Vi fant fort ut at det var god stemning og musikken falt i smak, så etter et innkjøp av en øl var dansegulvet det eneste stedet vi hørte hjemme. Etter en stund ble det litt for belastende for oss å ha vesker hengende over skulderen, så vi slengte de så langt som mulig under en krakk i mørket. Vi fortsatte så med våre krumspring på dansegulvet. (Og JA vi vet det er dumt).

Da vi rundt kl 3 bestemte oss for at sengen var mer forlokkende enn dansegulvet, var den ene vesken borte, søkk borte... Vi lette høyt og lavt, i alle barene, under hvert bord og spurte alle som jobbet der (uhøflige jævler forresten). Etter en times tid måtte vi bare innse at Malins veske var stjålet. Vi vendte derfor nesen mot politistasjonen i Laudongasse, der satt vi frem til halv sju på morgenen, mens på det meste fire politimenn jobbet med saken, bare det var traumatisk nok skal jeg si dere! Og det værste var at selv om jeg snakket med de på tysk, så skjønte tydeligvis ikke de at jeg var såpass god i tysk at jeg forstod hva de sa, de trodde nok at de kunne spøke om oss så mye de ville uten at vi forstod...

Omsider fikk Malin meldt sine eiendeler stjålet (iPod, mobil, lommebok med alt av innhold, digitalkamera, masse dyr sminke, en kjole+++), og forklaringen hennes ble printet ut etter mye om og men og vanskeligheter for de fire politimennene som tydeligvis aldri hadde vært ute for noe lignende tidligere!

Så derfor er vel jeg kanskje en "lykkans ost" som Malin kaller meg i sin blogg, for min veske med samme type innhold lå rett ved siden av hennes hele kvelden, så det at de kriminelle ikke tok min også er bare flaks. Den lille forskjellen var vel kanskje at min var svart og syntes ikke så godt, mens hennes var hvit...

Moralen er: Legg aldri fra deg vesker og gå og dans, det har hvertfall vi lært. Man lærer så lenge man lever... Og den beste lærdom kommer kanskje fra erfaring? Noe må man rett og slett erfare... Og uansett hva som skjer; hold humøret oppe!!!